Kirke, kaffe og velsigna band...
Av Toril Fagerland
På kirkekaffen her i vinter kom ei dame og slo seg ned ved bordet mitt. Etter en god slurk av kaffen, spurte hun meg om hva jeg syns om dagens preken. Jeg er glad for at jeg ikke får slike spørsmål hver gang jeg er på gudstjeneste, for jeg må innrømme at tankene har en tendens til å vandre ut på viddene – kanskje særlig under prekenen. Imidlertid hadde jeg fått med meg essensen av det som ble formidlet denne søndagen.
Vi hadde oppfattet hovedbudskapet likt, men med ulik innfallsvinkel. Presten fokuserte på at døperen Johannes utpekte Jesus som Guds sønn – Lammet som bærer verdens synd. Min samtalepartner savnet mer fokus på Jesu dåp og dåpen som det nådemiddel folkekirka praktiserer. Det slo meg hvor flott det er at Ordet taler på forskjellig vis til den enkelte. Over en kaffekopp kunne vi dele refleksjonene med hverandre og ta hverandres perspektiv.
Samtalen vår spant videre om hvor ofte vi egentlig snakker om Kristusrelasjonen. Sett fra Bibelens ståsted er den essensen i tilværelsen. Det blir kanskje mer snakk om vær og vind enn det som samler oss. Innimellom snubler jeg oppi gode samtaler om hvordan vi egentlig har det. Slik kan vi være med og bære hverandres byrder med oppmuntrende ord og en klem. At Kristus er midtpunkt i samtalen hører til sjeldenhetene.
En som er ny på trosveien blir aldri mettet på Guds ord. Men selv for min venninne og meg som gjennom årtier har gått i kirka, er det fortsatt spennende å dukke ned i Ordet og se hva vi finner. Når vi deler det, knyttes det søskenbånd. Litt av det samme har jeg erfart i land hvor kirka er presset og kristne er en minoritet. I 2000 var jeg på reise i Assam, nordøst i India. Kirka var allerede da presset. Vårt besøk var en støtteerklæring. Vi tilbrakte noen dager sammen med pastorpar og ungdomsledere. Ungdommene lærte oss en bevegelsessang på lokalspråket. Musikken bygget bro over språkbarrieren. Søskenbånd ble knyttet. Ordet forener trossøsken verden over.
Jeg sitter igjen med dyp takknemlighet for anledningen til å dele noe av hjertets innerste med en «søster». Vi snakket også om det privilegiet å kunne delta i søskenfellesskapet når vi ønsker det. Mange i vårt nærområde er forhindret pga sykdom. Ute i verden mangler millioner muligheten fordi det å tro på Kristus er forbudt. Noen steder finnes ingen kirker å samles i, andre steder er det for farlig å gå til kirken eller å møtes.
Vi kan være deres fellesskap. Vi kan huske på dem ved å tenne lys og be. Vi kan skrive til dem og besøke dem. De er med i nattverdfeiringen. Alterringen symboliserer fellesskapet med de som ikke er tilstede i kirka. De som sitter i en fengselscelle eller er syke. De som har gått foran oss inn i evigheten.
Slik følger vi Paulus´ oppfordring om å «oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», for at ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet.» (Heb 3,13)
Monica Gyamere og aud Borgsø Olsen Foto: Toril Fagerland
Velsigna band som bind Guds folk i saman her,
i same kjærleik, same sinn, som i Guds himmel er.
Vi er av kongeætt, Eit heilagt syskenlag.
Men ser vår høge adel rett Fyrst på den store dag.
Her skil dei store hav Guds folk i ymse land,
Men bundne saman vert vi av Dei sterke Åndens band.
Her er 'kje fri og træl; her er kje arm og rik.
Kvar har den same arvedel og er dei andre lik.
Om nokon av oss lid. Så græt vi andre med,
Og vert han atter løyst og fri. Vi oss med honom gled.
Vi kjenner saknad sår Når her vi skiljast må.
Men vonar i Guds rikes vår kvarandre atter sjå.
(John Fawcett/Trygve Bjerkrheim)